Kalveskyting til besvær

I moderne hjorteviltforvaltning er det å skyte kalv en viktig del av en målrettet bestandsforvaltning. Ikke fordi det å skyte kalv er et mål i seg selv, men fordi dagens tette bestander ikke gir rom for at alle kalver skal vokse seg inn i bestanden. Det er likevel flere som mener det er galt å skyte kalv, og argumentene mot kalveskyting er mange. Vi vil i denne artikkelen forsøke å belyse argumenter for og imot kalveskyting av hjort, og komme med noen anbefalinger til de utøvende ledd i hjorteforvaltninga. Og ikke minst noen velmente råd til alle hjortejegere som opplever gleden av å høste av naturens eget spiskammers. Det er tross alt jegeren som holder fingeren på avtrekkeren, og som skal avgjøre hva hun eller han retter skuddet mot.

Fokuset i dagens hjorteforvaltning er ikke et størst mulig kjøttutbytte eller å kle landet vårt med hjort. Det overordnede målet er å sikre kvaliteten på de dyra som går igjen etter jakta. Det betyr at de mest produktive dyra av begge kjønn skal leve videre for å utgjøre en robust og produktiv bestand. En bestand som skal være best mulig tilpasset naturgrunnlaget, konkurrerende arealbehov og evnen til å tilpasse seg langsiktige endringer i miljøet.

At det i 2016 ble påvist Skrantesjuke, eller Chronic Wasting Disease (CWD), på villrein og elg i Norge bør være kjent for de fleste. Denne sykdommen er bare en av mange utfordringer alle hjorteviltartene våre må tilpasse seg i årene framover. Med eller uten menneskelige forvaltningstiltak. Forvaltningstiltak som bidrar til å svekke artenes robusthet vil i beste fall være uheldige – i verste fall vi de bli fatale. Oppslag i media den senere tid med oppfodring om å skyte voksne dyr i sin beste alder kan bli et fatalt tiltak.

 

Hvorfor jegere i dag bør skyte mer kalv

For bare noen tiår siden var det forbudt å skyte kalv. Hunndyret derimot kunne jegerne felle på lovlig vis. Det vitner om en tenkning der kjøttutbytte hadde sterkt fokus. Mange reagert på dette forvaltningsregimet og argumenterte sterkt for lovlig også å kunne felle kalven dersom mordyret var felt. Tidligere godseier Åge Treschow ble endog ilagt bot for å ha felt en enslig elgkalv i sine egne skoger en gang på 50 tallet. Han var en av flere talsmenn for å modernisere norsk hjorteviltforvaltning. Foruten det etisk forkastelige ved å la en kalv gå igjen alene etter jakta, og særlig gjelder dette hjortekalver, var et annet argument for å åpne opp for kalveskyting behovet for å oppnå en bedre kjønnsbalanse i uttaket. Mange innså etter hvert at den raske veksten i hjorteviltbestandene blant annet skyldtes overbeskatning av hanndyr og for lite uttak av unge hunndyr. For alle som ønsket mer hjort i skog og mark var regimet som regjerte på sytti og åttitallet en suksessoppskrift, men viste seg lite langsikt for å møte utfordringene som senere oppstod med høye bestandstettheter. Ikke bare i bestandsforvaltningssammenheng, men også for å møte utfordringene med et økende omfang av arealbrukskonflikter.

Så kan en alltid si at det er lett og være etterpå klok, men her som ellers blir vegen til mens en går. Derfor er det ingen grunn til å kritisere noen, men bruke erfaringene til videre utvikling. Kalveskyting ble etter hvert vanlig og de fleste jegere innså tidlig at høye tildelinger av voksne koller ville medføre stor fare for at mange kalver gikk igjen etter jakta. Mange har derfor tatt innover seg betydningen av først å skyte kalven og deretter kolla. Men det kan skje selv den beste å felle ei tilsynelatende gjeld kolle med jur. Mange jegere har da vært villige til å bruke mye tid for i ettertid å søke å felle kalven som gikk igjen. Dette fordi de hadde fått kunnskapen om at enslige hjortekalver går en ublid skjebne i møte, og at dødeligheten blant morløse kalver er spesielt høy. Generelt kan vi si at dess mindre sosial en hjorteviltart er, desto mindre sjanse er det for at enslige kalver blir tatt vare på av andre mordyr av samme art. Og vår hjort er ikke spesielt sosialt anlagt selv om den i perioder av året kan sees i flokk på innmark.

Vi vet at det er normalt med generelt stor naturlig dødelighet blant kalver. I områder med store rovdyr er det først og fremst kalvene som beskattes. Og det samme skjer i harde vintre, som tross ett stadig mildere klima, inntreffer år om annet også på Vestlandet. Hjorteviltbestandene er fra naturens side tilpasset høy kalvedødelighet, og slik sett kan de som skal forvalte en hjortebestand også tenke større grad av kalveskyting som en naturlig tilnærming i jaktuttaket. Faktisk kunne det mange steder være nær fri avskyting av kalv uten at dette i seg selv vil ødelegge bestanden.

Det er viktig å ta inn over seg at det er en vesentlig forskjell mellom det å forvalte en bestand med lav tetthet og som er i vekst, og dagens situasjon med høye bestandstettheter over store områder. Noen mener dagens bestander er for høye og må reduseres, mens de fleste mener en stabilisering bør være målet for fremtiden. Selvsagt finnes det også noen som mener det er plass til enda mer hjort i skog og mark. I alle tilfeller er det utelukkende menneskelige interesser som ligger til grunn for deres vurderinger.

Hjorten er en plantespiser og før eller siden vokser bestanden seg større enn det det er beitegrunnlag for. Dette med mindre det finnes en motvirkende kraft som bidrar til å holde bestanden nede. I dag er det stort sett bare jakt som utgjør en slik motkraft og som regulerer hjortebestandene. Tidligere var det vinterbeiteområdene som ble regnet som flaskehals for hjorten, men flere og flere steder vet vi nå at det er sommerbeitene som overbelastes. Gjennom flere år er det påvist såkalte tetthetsavhengige effekter målt som reduksjon av kroppsvekt for kalv og ungdyr. Og det er særlig ungdyra som er taperne i konkurransen om de beste beiteplantene i vekstperioden. Kolla skal ikke bare sikre årskalven optimale forhold gjennom sommeren, men må også trekke med seg fjorårsdyret til de samme beiteområdene. Ved høye bestandstettheter får det størst negativ effekt for fjorårsdyra som taper i beitekonkurransen som oppstår. Ikke bare innad i «familien», men også med de andre dyra som beiter i det samme området. Derfor er uttak av ungdyr også viktig i dagens bestandsrettede forvaltning, og spesielt med fokus på å ta ut flere unge hunndyr. Den negative vektutviklingen vi har sett mange steder medfører ikke bare at færre og færre av disse blir bedekket som 1,5 år gamle, men at de faktisk ikke klarer å oppnå tilstrekkelig vekt til å bli drektige før de er om lag 3 år gamle. Det er en direkte sammenheng mellom kroppsvekt og sannsynlighet for å bli drektig. Og det er dramatisk for hjortebestanden sin reproduksjonsevne at et økende antall individer bruker flere år på å oppnå optimal vekt. Det medfører blant annet at de belaster allerede overbelastede beiter uten å være i produksjon. En effekten som ytterligere forsterkes ved at vi har en lav snittalderen i hele bestanden, og at andel bukk per kolle er lav.

Oppsummert:

• Hjort er som andre arter av hjortevilt tilpasset å leve i områder med høy naturlig dødelighet spesielt blant kalvene
• Høy avskyting av kalv vil ikke ødelegge en bestand
• De fleste hjorter dør som følge av jaktutøvelse, og jakt er derved den viktigste bestandsregulerende faktor
• Høye bestandstettheter medfører økt konkurranse i matfatet der ungdyra (kalvene fra året før) er taperne med mindre de kan vandre til nye beiteområder.
• Det er påvist tetthetsavhengige effekter i form av redusert vekt for kalv og ungdyr i store deler av hjortens utbredelsesområde i Vest-Norge.
• Generelt oppnår jegerne for lite uttak av unge hunndyr i frykt for å skyte selveste «stamkolla».
• Lave kroppsvekter som følge av høy bestandstetthet medfører redusert kondisjon, redusert evne til reproduksjon og økt fare for spredning av sykdommer.

 

Argumenter mot å skyte kalv

Det faglige grunnlaget for at jegerne kan skyte kalv er solid forankret. Likevel er det mange som argumenter mot kalveskyting. Vi har stor forståelse for mange av argumentene, og vil gjerne trekke frem noen av de vi oftest blir møtt med. For verden er ikke sort hvit og den evige sannhet er relativ ut fra hvilke interesser man forfekter. Fra vår side har vi derfor stor respekt for andre synspunkter, men synes det blir absurd når noen jegermiljøer spiller på følelser og sammenligner dyr med mennesker. Det å ta et hjorteliv er i seg selv brutalt, og det er i prinsippet ingen forskjell på å skyte en kalv eller ett voksent dyr av begge kjønn. Alle hjorteliv er i seg selv like mye verdt og har lik rett som alle andre til å leve. Begrepet skrapdyr som mange benytter er slik sett uheldig, men har en god intensjon ved å søke å oppfordre alle jegere til å ta ut de svakeste dyrene blant kalv og ungdyr. Det er også slik naturen fungerer.

Mange mener at kjøttutbyttet blir lite dersom jegerne blir pålagt å felle en høy andel kalv. Det er slik ved lave bestandstettheter, men det totale kjøttutbyttet målt i antall kilo kan holdes høyt også ved å skyte en høy andel kalv fremfor ungdyr/voksne dyr. Enkelt forklart ved at antallet dyr som felles kan økes vesentlig og fordi det mange steder er overlapp mellom kalvevekter og vekter på ungdyr. Ved uttak av kalv vil de ungdyrene som blir igjen etter jakta, selektivt eller ikke, få bedre levekår. Det kan blant annet bidra til at flere av ungkollene kan oppnå en tilstrekkelig vektutvikling til å ta kalv.

Det neste argumentet vi møter er at et ungdyr utgjør et bedre slakt enn en kalv. Kalvene har evnene til å voksen hele det første leveåret og vil som ungdyr i gjennomsnitt kunne oppnå slaktevekter opp mot 50 kilo for hunndyr og 55 kilo for hanndyr. Dette er riktig, men det forutsetter at kalvene har tilgang til gode beiter og at beitekonkurransen er lav. Enkelt sagt må det være plass til alle disse dyrene, og akkurat her ligger mye av dagens utfordring. Det blir for mange unge dyr i forhold til beitegrunnlaget om alle kalver skulle bli ungdyr før de felles. For det er ikke lengre mulig for hjorten bare å flytte seg til neste dal. Der er det allerede mange andre hjorter. Dette har medført at mange i dag feller ungdyr som ikke har høyere slaktevekter enn en normalt stor kalv. Unntaksvis felles det store ungdyr, men disse blir færre og færre og i mange tilfeller viser det seg ved tannsjekk at de er 2,5 år gamle og eldre. Det vil si at en såkalt spissbukk som tidligere med rimelig sikkerhet kunne antas å være 1,5 år i økende grad viser seg å være eldre.

Tredje, og stadig tilbakevendende argument mot kalveskyting, er at kolla kan får jurbetennelse. Dette er ikke riktig, men om det en sjelden gang skulle inntreffe så skyldes det mest sannsynlig andre forhold enn tap av kalven. Som tidligere beskrevet så er hjortene, som alle andre hjorteviltarter, tilpasset at det forekommer høy naturlig dødelighet blant kalvene. Det ville fra naturen sin side være en dårlig tilpasning om dette medførte jurbetennelse og påfølgende tap av evne til reproduksjon. Faktisk finnes det god dokumentasjon fra hjort i fangenskap på at dette ikke er tilfelle. Ved Norsk Hjortesenter på Svanøy skiller vi kalvene fra kollene etter brunst (november/desember) og uten at vi noen gang har kunnet påvise noen problemer som følge av dette. Snarere tvert imot da vi ser ay dyra trives bedre når de blir skilt og fora i adskilte grupper. Det ville være interessant å teste effekten av å skille kalvene fra kollene før brunsten.

Det hevdes også at det blir store ødeleggelser på et kalveslakt når jegere er pålagt å rette skuddet mot bog/brystregionen. Det er for så vidt rett dersom vi sammenligner prosentvis mengde kjøtt som må kasseres fra et kalveslakt med en voksen hjort. Samtidig vet vi at de fleste hjortekalver som blir felt er større enn et voksent rådyr. Og rådyr felles også med rifleprosjektiler og uten at det ansees som noe stort problem. Blant annet fordi vi vet at omfang av kjøttødeleggelser henger nøye sammen med presisjon i forhold til skuddplasseringen og valg av ammunisjon.

Til sist kan vi også nevne at noen argumenterer for at det er umoralsk å skyte kalv på grunn av sorgreaksjoner hos kolla. At det er sterke bånd mellom kolla og kalven er hevet over tvil. Kolla har allerede investert mye for å få frem kalven, og gjør alt hun kan for at den skal vokse fram. Å tillegge menneskelige følelser til dyr er likevel ikke relevant. Det betyr ikke at dyr ikke har noen former for følelser, men at drivkraften for egen overlevelse og reproduksjonssuksess overstyrer alt annet. Uten dette ville de fleste arter av hjortevilt, og drøvtyggere generelt for den saks skyld, for lengst gått til grunn. I realiteten er det det motsatte som er tilfelle. De utgjør en svært suksessfull dyregruppe sett i en evolusjonssammenheng, og er i sterkt framvekst over store deler av Europa.

Oppsummert:

• Det er ikke mer brutalt å skyte en hjortekalv enn en hvilket som helst annen hjort.
• Ved høye bestandstettheter blir ikke det totale kjøttutbyttet mindre selv om andel kalv i uttaket er høyt.
• Et slakt av et ungdyr er bedre utviklet enn en kalv, men i mange tilfeller oppnår ikke ungdyra forventet vekt.
• Kolla får ikke jurbetennelse selv om kalven blir skutt.
• Et kalveslakt blir ikke ødelagt av et rifleprosjektil.

 

Vegen videre

Vi tror at de fleste jegere i dag aksepterer at det må skytes kalv. Den eventuelle konflikten som har oppstått mellom ulike miljøer og ledd i forvaltningen, handler primært om hvor høy andel kalv det skal være i det samla jaktuttaket.

Som vi har nevnt tidligere kunne det i prinsippet vært fri kalveavskyting. Det ville for det første ikke være mulig å skyte alle kalvene i en normal bestand selv om hele jegerkorpset gikk inn for det. For det andre så er det ikke et mål å eliminere rekrutteringen til bestanden, men søke å begrense den og det skjer best gjennom å ta ut de rette dyra tidlig. Og for det tredje vil forholdene for de individene som bli igjen bli bedre fordi beitekonkurransen blir redusert.

Det er kanskje mange som fortsatt ikke forstår logikken bak kalveskytingen. Enten fordi de ikke vil forstå den, eller fordi det er noe som ikke stemmer i våre resonnementer. Og vi forventer heller ikke at de som leser dette skal gjøre helomvending og konvertere. For oss er det viktig å søke å nyansere debatten som har pågått en stund, og å la det bli opp til de enkelte forvaltningsenheter og enes om vegen videre.

Det er derfor viktig at kommunene nå tar tak og formulerer klare mål og rammer for utvikling av hjorteressursen, men husk at kommunene ikke lengre er den utøvende aktør i hjorteforvaltningen. Det er grunneierne som er gitt en unik mulighet til å påvirke bestandsutviklingen. Om de ønsker en stor og produktiv bestand i årene fremover er det vår anbefaling at de gjennom bestandsplanene de utarbeider søker å øke andel kalv i uttakene. Videre at de balanserer uttak mellom hann og hunndyr slik at det på bunnlinjen tas ut noen flere hunndyr enn hanndyr årlig. Om ikke vil bestandene bare fortsette å vokse. Flest mulig av de dyrene som går igjen etter jakta skal være dyr i sin beste og mest produktive alder, og da er bukkene like viktige som de såkalte «stamkollene».

For at flere skal se at dette får positiv betydning for hjortebestandene blir det viktig at det kan vises til resultater. Da er blant annet overvåkingsprogrammet for hjortevilt viktig å følge opp også i årene fremover. Og gjerne i flere områder enn det programmet i dag omfatter. En retningsendring som dette er ikke gjort over natta. Det vil ta år før en vil se de positive resultatene. Da er det spesielt viktig at alle hjortejegerne forstår sammenhengen. Jakt er for de fleste en hobby som de ønsker å forbinde med glede. Mange bruker store ressurser og all sin fritid på å utøve det de synes er det kjekkeste i verden. Men vi vet at de fleste jegere vil skyte det første og beste dyret som dukker opp, spesielt om det har gevir, om ikke noen har laget noen klare mål for hva en ønsker med hjortebestanden. Det ligger i sakens natur.

Med et sterkt ønske om at jegere, grunneiere og offentlige forvaltere går sammen for en fremtidsrettet og moderne hjorteforvaltning. Norge har aldri hatt mer kunnskap om hjort og forvaltning av hjorteressursen, men evner aktørene å ta den i bruk? Eller må noen bruke pisken?

Oppsummert:

• Kalveskyting er nødvendig med dagens bestandstetthet, men spørsmålet er på hvilket nivå.
• Svaret på det ligger i kunnskap om bestanden i området og målsettingene som legges til grunn for å forvalte denne.
• CWD kan medføre at vi må redusere dagens store bestander og lære oss å forvalte hjortevilt ved lavere bestandstettheter. Blant annet for å bidra til å redusere fare for smittespredning.
• Velger vi i årene framover å redusere tettheten blir det ekstra viktig å sikre robuste bestander og fokus må alltid være på å forvalte dyra som går igjen etter jakta.
• Målet bør være å oppnå en kjønnsbalanse i denne bestanden på nær 50:50
• Produksjonsdyra av begge kjønn er like viktige og det er behov for å øke snittalder i bestandene
• Skyte flere ungdyr kolle – innse at selv den beste kan gjøre feil
• Vi må lære oss å selektere dyr på veg ut av bestanden